| Egoet og universet |
 |
 |
 |
|
Hva mener sjamaner om det som kalles egoet? For mange mennesker snakker om egoet. Men ingen kan peke på hvor egoet befinner seg. Det er like lite fysisk tilsted som sinnet og hukommelsen er det. I noen sammenhenger lovprises egoet. Men for mye ego kan være for mye. Da er det av det onde. I andre sammenhenger kan man høre at man må transcendere egoet, for egoet er det som står i veien på reisen fra hverdagsbevisstheten til det hellige. For egoet lovprises i blant, som det også fordømmes. Disse talemåtene kan kanskje sette oss på sporet. For i talemåtene ligger bedømmelse. Kan egoet være den indre bedømmelsesfaktoren, den skala man dømmer seg selv ut fra, den man dømmer andre ut fra og den man måler, veier og dømmer de situasjonene man kommer opp i ut fra? Hva er så funksjonen av en slik bedømmelesfaktor? Bedømmelsesfaktoren forteller oss hva som er bra, hva vi ønsker oss og vil ha og hva vil for all del vil unngå å bli identifisert med og blandet opp i. Den deler verden i to. Og grunnlaget for disse valgene springer ut fra en myriade av erfaringer som har skapt bevisste og ubevisste sympatier og antipatier i hver enkelt. De videre følgene av denne dommen, altså av egoet, er at det ekskluderer, det begrenser vår erfaring og adskiller oss fra Den store plan som vi alle er en del av. Ofte adskiller egoet oss fra det å ekspandere, det å vokse mot frihet og helhet, ut over frykt og begrenininger. Egoet kan hndre oss i å erfare kontakten og samhørigheten med universets store kraft. For egoet vil det trygge og tilvante. Egoet vil det som har vært. Egoet har sterke allierte på sin side. Den sterkeste egoalliansen er følelser. For når vårt ego bekreftes, skjer det gjennom det vi kaller gode følelser. Når vår indre antipati røres ved, får vi dårlige følelser. Disse følelsene kan fylle oss så totalt. Derfor gjør de at vi sjelden kan se at vi er en brikke i et spill som styres av en dypere instans i vårt indre. Som nevnt står egoet i veien for opplevelsen av helheten. Egoet velger ut en del av totaliteten, idylliserer den og demoniserer eller svartmaler andre siden ved medmennesker eller tilværelsen. Egoet gjør tusen forsøk på å opprettholde en illusjon i en verden der det eneste konstante er forandring. Ego bidrar til stagnasjon. Ingen har en fast og endelig identitet. Den som tror det er fanget i identitetillusjonene. Den jobbidentitet eller Persona man kler på seg, ekskluderer mange andre identiteter, man begrenser altså seg selv og egne muligheter. Gjennom den avgrensning og splittethet som egoet skaper, gir egoet opphavet til frustrasjoner, illusjoner og skuffelser, som det at at ting ikke er i orden og at ikke noe er som det burde være, at ikke noe er i orden. Enhver våkne fra egoillusjonene. Ett av skrittene kan være å gå fra å kjenne at man har få livsvalg og muligheter til mange. Spørsmålet er ikke om Gud er en kjærlig Gud, men om jeg og du er kjærlige mennesker. Er vi gode mot oss selv, og mot jorda? Spørsmålet er neppe om universet er godt mot oss, men om vi er gode mot universet. Var vi det ville neppe jorda og universets krefter slå tilbake mot oss på den måten det skjer nå for tiden. Man høster som man sår.... I stedet for bekymringer, som også kommer fra egoet: Gjør noe gledelig. Gå en tur i fint vær eller uvær,ta med deg søppel hjem fra skogen, les en oppløftende bok, en av de som står ulest i hylla di, tenn et lys for en annen, gjør en hjelpende innsats for noen som trenger det, gi penger til flomofre. God flyt skaper tilfredshet. Ego står for stagnasjon. Å vekke nye interesser kan bringe deg videre. Når interesse og anelse går hånd i hånd, kan veien føre ut over kjente horisonter... Gjennom årvåkent og med klarhet å pleie et ydmykt ønske om å bli et bedre menneske, kan egoets forsvarsstrategier og bedømmelsesmekanismer erfares. I et stillestående sekund, som i en visjon kan det komme tydelig til syne. Så kan man sende medfølelse til denne mekanismen. Har man det bedre uten disse egomekanismene? I alle fall kan man kjenne mer bekymringsløs frihet. Som da man var barn. Noen ganger kan man begynne å le uten grunn. Det er helt latterlig. Slikt kan det skje når den mysteriøse forandringen foegår innenfra. Ailo Gaup. Kommentarer (2)
  skrevet av i undringen, March 05, 2012
Takk til deg som løftet opp denne artikkelen! Godt, godt, det er som å høre Ailo i luften, i vinden. Leste disse ord sent i går kveld, og våknet opp litt uggen. Så begynte jeg å kjenne etter innover. Og ble veldig forskrekka! Jeg kunne ane en liten depresjon på vei. Først ble jeg veldig overasket, og tenkte at dette er jo bare tull, eller så var jeg på vei til godta det, legge lokk på det. Og hva ville skjedd da, spør jeg bare, ut i luften, og lar det gå litt tid. Da kom sjamanens svar, fra ham som flyr i luften vettu; kjenner du gjennom depresjonen og rundt den, hva kjenner du da? Så da kjente jeg jo riktig godt etter, og ble ennå mer forundret, og trodde, jeg ikke var riktig klok, for jeg begynte bare å smile å le, riktig så stille inni meg, ja stille, for jeg mediterte i stillhet i hele går, så den følger med, stillheten altså, for i og gjennom og rundt depresjonen, er det jo bare glede, som en våryr, liten bekk plopper det fram, denne gleden. Så jeg satt meg rett ned og gikk inn og leste denne artikkelen om egoet og universet en gang til, da kjente jeg også dette, jeg har jo en rennende latter i meg, den sildrer i og rundt omkring denne depresjonen, jeg bare ler jo, og har det helt strålende inni meg, selv om jeg kjenner igjen den eldgamle depresjonen som lister seg så stille inn i mitt sinn, med en tung følelse som legger seg rundt hjertet mitt og som en stein i magen. Da forsto jeg jo, når jeg leste Ailos ord om igjen, det er egoet mitt, i en av sine mange forkledningninger, egoet mitt prøver å sette meg fast i et gammelt mønster, si at ingen ting nytter, du kan bare glemme og forandre deg til en bedre versjon av deg selv. Takk til deg som hentet fram latteren fra Ailos ord, ja, jeg også, tror at det er Ailo som er ute å rir, på sitt hvite reinsdyr Skriv kommentar
|
RSS for kommentarer
det er de gangene jeg tenker at nå er det sjamanen Ailo som er ute å rir.
Rart at du skulle skrive dette her,og enda mer mystisk ¨å lese dette nå.
Godt godt.